Fra Antropolognytt, mai 1996:

Kari-Anne Ulfsnes,
Øst-Europagruppen v/ IMA,
Universitetet i Oslo

I de siste årene har antallet antropologistudenter som velger å legge sine feltarbeider til øst-Europa og de tidligere Sovjet-statene vokst kraftig i Skandinavia. Mangel på veiledende litteratur og "senior"-kompetanse på dette området, som kan bidra til en økt faglig forståelse for de siste store omveltinger og de påfølgende problemstillinger, har skapt et behov for fora for samarbeid og utveksling av erfaringer.

I april 1996 inviterte imidlertid Øst-gruppen ved Institut for Antropologi ved Universitetet i København antropologer og antropologistudenter i Norge, Danmark og Sverige til å komme sammen til noe som ble en særdeles vellykket konferanse. Temaet var postkommunismens antropologi - om antropologisk forskning på øst- og sentral-Europa, Balkan og det tidligere Sovjet. Interessen var overveldende og programmet intenst. Ca. 50 deltakere (de fleste hovedfagsstudenter og stipendiater, derav også noen øststatskunnskapsstudenter) fikk over tre dager være med og diskutere 31 papers, samt stifte nye bekjentskaper gjennom trivelige og røykfylte pauser og kveldsarrangementer på Institut for antropologi midt i København sentrum. 20 av deltakerne kom fra Norge, fra universiteter og høyskoler i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Alta. Interessen for konferansen viste seg å overskride alt hva arrangørene i utgangspunktet hadde forestilt seg. På grunn av det store antallet som ønsket å holde innlegg måtte tidsrammen utvides, og enkelte papers måtte også avvises på grunn av mangel på tid.

Det hele begynte en gang i 1994 med et møte mellom en dansk specialestuderende og en norsk hovedfagsstudent i Romania. Inspirert av Øst-Europagruppens erfaringer i Oslo ble det dannet en Øst-gruppe på antropologisk institutt i København. Som i Oslo, består denne gruppen hovedsaklig av hovedfagsstudenter og stipendiater. I tillegg er antropologen Steven Sampson medlem, og bidrar sterkt med sin kompetanse på øst-Europa, noe som er et resultat av et mangeårig engasjement i regionen, særlig i landene Romania, Ungarn og Albania. Ønsket om å få utveksle erfaringer og få stifte nærmere bekjentskap med andre "østeuropister" i Skandinavia resulterte raskt i arrangeringen av denne konferansen. Det var Øst-gruppen i København som sto for selve arbeidet med konferansen, mens instituttet deres finansierte hele arrangementet, og stilte lokaler til disposisjon. Finansieringen inkluderte også reisestøtte til alle som la frem paper, og som ikke hadde fått reisestøtte fra sine respektive institutter. I praksis betød dette at det var særlig til de tilreisende studentene denne støtten gikk til. Arrangørene åpnet også sine hjem for privat innkvartering for alle som ønsket det.

Det vil ta for mye plass å her skulle si noe om alle innleggene som ble presentert på konferansen.^* Med hele 31 papers på programmet fikk vi en intens og omfattende presentasjon av forskning som nå bedrives på øst-Europa. Ikke bare den regionale, men også den tematiske spredning er stor. Selv om vi ikke må miste av syne heterogeniteten i dette regionalt definerte forskningsfeltet, er det likevel ikke tvil om at folk som bebor øst-Europa og de tidligere Sovjetstatene deler fortidige og nåtidige erfaringer som gjør at det også har mening å snakke om en "post-kommunistisk tilstand".

Spennvidden i innleggene på konferansen var vid; motstand og tilpasning til modernitet i sjamanismen i den sibirske republikken Tuva; oppfatning om person, og 'kroppen som visitkort' i Romania, betraktninger rundt kvinners kår i Moskva og Albania i lys av henholdsvis endringer i arbeidslivet og arbeidsmigrasjon; om kommunisttidens assimileringskampanje og dagens situasjon for sigøynere i Slovakia; gamle virkelighetsbilder som "flaskehalser" i en omstillingsprosess i en ungarsk ingeniørbedrift; materielle omgivelser som basis for kollektiv hukommelse og felles identitet blant tyskere i Polen; sammenligning av lidelsesnarrativer i Azerbaijan og Gagauzia; ruthenske identitetskonstruksjoner og fellesskap i cyberspace; unge øst-tyskeres identitetshåndteringer i lys av sammenslåingen av de to tyske statene; det klassiske europeiske frihets-begrepet som man kan gjenfinne det i Russland og USA; jøder i Russland som blir russere i Israel, lokale versjoner av markedsøkonomi i Latvia; 'the anthropology of aid-foundations' i Kirgizia; og endringer i holdninger til miljøvern og forurensing i Polen.

Denne oppramsingen får stå som en illustrasjon over den enorme geografiske og tematiske variasjonen som preget konferansen. Man kan undres over om ikke spredningen kan synes for stor på en tre-dagers konferanse, men både spørsmål, kommentarer og diskusjoner underveis ga deltakerne en opplevelse at i bunnen av mangfoldet lå felles problemområder og erfaringer. Det var kanskje særlig Steven Sampson (p.t. prosjektansvarlig i Romania og Albania) og Finn Sivert Nielsen (1.amanuensis ved Universitetet i Tromsø) som bisto sterkest i klargjøringen av de felles problemstillinger og faglige utfordringer vi står ovenfor.

"Do we need an anthropology of the transition?" Med dette spørsmålet innledet Steven Sampson konferansen. 'Transition'-begrepet oppfattes som problematisk, og dette kom frem i mange av innleggene. Folk i øst-Europa er nå midt i en prosess hvor de må konstruere nye horisonter som kan gi nye rammeverk og og nye retningslinjer for handling. 'Transition' handler om strukturelle endringer, og det handler om hvordan folk forholder seg til disse endringene, i sine forsøk på å etablere forutsigbarhet, verdighet og et godt liv, og det handler om forhandlinger rundt moral, prestisje og identitet. Sampson påpekte viktigheten av å studere denne overgangen i sine ulike emiske forståelser. Overgangen til "noe annet" vil fortone seg forskjellig i de ulike samfunnene og ha forskjellig betydning for ulike mennesker, selv om det tidligere politiske og kulturelle landskapet på mange måter ga folk like rammer for erfaring.

Endring i hvordan tid begrepsfestes og oppleves er et problemområde som Sampson fremhevet som viktig. Sampson har selv vært involvert som rådgiver for prosjekter som i tråd med den nyeste form for bistand har som mål å eksportere vest-europeisk demokrati. Både Sampson og en av de danske studentene har forsket på hva disse landene faktisk får ut av slike former for bistand. I første rekke har denne bistanden ført til en endring i tidsoppfattelse, mente Sampson. Slik bistand introduseres gjerne gjennom Prosjekter, og prosjekter er tidsavgrensede. Tid oppfattes dermed mere i termer av prosjekter. Ulike oppfatninger om tid har også resultert i konflikter på arbeidsplasser, hvor for eksempel arbeidsgivere som har innført computere i arbeidsprosessen, opplever at de ansatte ser på innførselen av ny teknologi som en middel for å korte ned arbeidsdagen, og ikke som et middel for å øke produktiviteten. Tematikk rundt endring i tidsoppfattelse og virkelighetsbilder ble berørt i flere av student-innleggene.

Finn Sivert Nielsen klargjorde hvordan innleggene på flere måter handlet om øst-Europas forhold til "Vesten". Vesten er en emisk realitet, men kan også brukes som en analytisk komparativ kategori, og det er viktig å skille de to. Nielsen problematiserte også hvordan antropologen uungåelig blir en stedlig representant for denne vestlige verden. Denne relasjonen handler ikke bare om øst-europeeres møter med "the lived west", etter at de tidligere grenser har blitt mere forserbare, men også om vesten som forbilde, idé og drøm, som får betydning for folks handlingsvalg.

Finn Sivert Nielsen foreslo å bruke narrasjon som et grep, også for å nærme seg folks personlige prosjekter. I det offentlige rom sirkulerer biter av historier og plots, som fungerer som scripts, korte og lange, som folk kan velge å realisere i sine liv. I sitt eget innlegg viste han dette brukt som innfallsvinkel, da han snakket om 'plottet om frihet', slik det kan gjenfinnes i ulike versjoner i USA og Russland. Dette var et perspektiv som de danske deltakerne var mere familiære med enn mange av de norske studentene, og mange papers behandlet nasjonale og historiske narrativer, fremstillingsmessig og empirisk.

Danske specialestuderende (hovedfagsstudenter) gjør vanligvis korte feltarbeid (3-6 måneder), og deres innfallsvinkler lå i grenselandet mellom empirisk grunnlagsforskning basert på arbeid i felten og mere teoretisk, dokumentbaserte og litteraturbaserte temaer. De hadde et godt grep på den overfor nevnte stilistiske og teoretiske vinkling som også er på vei inn blandt de norske studentene; bruk av historiske og nasjonale narrativer. Norske studenter er, som også Vladislav Holy påpekte under sitt opphold som gjesteprofessor ved IMA i Oslo, mere empirisk orienterte. En viktig årsak er kanskje at de fleste norske studentene utfører lange feltarbeid.

Formålet med konferansen var flersidig. Det var viktig å få en oversikt over hva antropologer og antropologistudenter bedriver i Øst-Europa og i de tidligere Sovjetstatene, og å skape grunnlag for etablering av nettverk. Gjennom de personlige kontakter som allerede eksisterte visste man at det satt folk rundt omkring på de ulike antropologiinstituttene i Skandinavia og hver for seg slet med beslektede problemer. Arrangementet ga folk en anledning til å treffes, utveksle erfaringer og diskutere metodiske og analytiske problemer og utfordringer. Det ga også anledning for de som planlegger prosjekter å treffe folk med kjennskap til deres geografiske og tematiske felt. Det foregikk en livlig utveksling av ideer, kontakter, litteratur og "gode råd" under alle pauser og kveldsarrangementer. Det er også i ettertid trukket frem som et særtrekk ved konferansen at alle var svært åpne og generøse, "det var ingen som holdt sine kort grådig til brystet", som en av deltakerne uttrykte det.

Konferansen har også blitt omtalt som et identitetsprosjekt. Mange fikk gjennom helgen etablert en faglig forankring, både innenfor antropologien, men også innen et forskningsområde som forøvrig domineres av statsvitere og økonomer. Antropologisk forskning i Øst-Europa kan bidra til å øke kunnskapen om hverdagslivet til folk. Som antropologen Anne Knudsen påpeker (Weekendavisen 12.-18. apr. 1996), det eneste man hørte om Øst-blokken var politiske og økonomiske analyser. "Det så ud, som om der kun fandtes partisoldater og dissidenter. Der var ingen almindelige mennesker med almindelige liv ."

Konklusjonen på konferansen representerer også fortsettelsen for de antropologiske "østeuropister" - konferansen kan sees som ledd i dette faglige identitetsprosjekt: Jakten på de gode perspektiver er i full gang!

For noen av deltakerne fra Norge var dette andre gang vi fikk anledning til å treffe interessefeller under overskriften Antropologi og Øst-Europa. Et forskerkurs med tittelen "Continuity and Change in Post-Soviet Societies" ble arrangert og finansiert av Seksjon for antropologi og samiske studier ved Universitetet i Tromsø i 1994. I en rapport fra dette forskerkurset i Antropolognytt 2/1994, gir Finn Sivert Nielsen en oversikt over dette forskningsfeltets tilstand og fremtidskår i antropologi-Norge.

Det er fristende å gjenta Nielsens påpekelse av mangelen av antropologisk "senior"-kompetanse på dette området. I Øst-Europagruppen i Oslo rekrutteres stadig nye medlemmer blant hovedfagsstudentene, gruppen har nå 22 medlemmer, og to av instituttets stipendiater er også tilknyttet gruppen. Den store interessen for forskerkurset i Tromsø og konferansen i København viser at det er et stort behov for denne type fora. Med muligheter for forskningsfinansiering, publisering, nettverkssamarbeid og fortsettelse av slik seminar- og konferansevirksomhet, kunne denne allerede eksisterende aktiviteten danne en rik erfaringsmessig basis for en mer institusjonell infrastruktur for antropologisk forskning i øst-Europa og de tidligere Sovjet-statene. Antropologiske tilnærminger kan gi ny innsikt om et område hvor statsvitenskaplige og økonomiske problemstillinger, metodologi og teoretiske innfallsvinkler har dominert. Antropologer kan med sin oppdagelsesprosedyre og søken etter sammenhenger, bidra til et utfyllende bilde av de mangfoldige post-kommunsitiske virkeligheter. Hovedfagsoppgaver som er produsert ved de ulike instituttene i Norge de siste årene har nettopp bidratt med slik innsikt. Antropologisk forskning som er empirisk fundert i et område som tradisjonelt ikke har hatt noen fremtredende plass i 'main-stream'-antropologi vil også kunne adressere viktige analytiske og metodologiske problemområder innenfor sitt eget fag.

I Weekendavisens tidligere siterte artikkel, som omhandler konferansen i København, påpeker Anne Knudsen at flertallet av de nye antropologiske prosjekter som omhandler Øst-Europa blir utført av unge forskere. "Entusiasmen blandt de unge i nutidens antropologiske østlandeforskning fejler nemlig ikke noget. Der kommer mere."

___________________________________________________________________________

* Programmet for konferansen og enkelte papers er tilgjengelige på WWW. Se adresse nedenfor. En mappe inneholdende program og papers vil være tilgjengelig på de instituttene som deltok.