Grovt sett kan vi skille mellom lange, mellomlange, korte og fastliggende fjellturer:

En kort tur kan du for eksempel ta under en bilferie. Den varer noen timer og returnerer til sitt utgangspunkt - eventuelt går den til et klart definert mål, overnatter der og returnerer. En slik tur krever lite mat og utstyr. Den er lett å planlegge - men du skal altså fremdeles ha med kart og kompass, varme klær, minimalt førstehjelpsutstyr og proviant. En kort fjelltur gir deg en smak av fjellet, en forestilling om hva som gjemmer seg i det, og ideer til senere, lengre turer.

En mellomlang tur stiller større krav. Du går i flere dager, overnatter på hytter eller i telt, følger stier eller går i fritt i terrenget. På en slik tur får du en bredere forståelse av landskapet og hvordan det endrer seg i tid og rom. Du får fysiske og mentale utfordringer som din kropp og dine sanser lærer av. Du kan gå ned i vekt, få træler i hendene, såre skuldre, gnagsår på hælene, bedret fordøyelse, skarpere syn.

På en lang tur - for eksempel på en uke eller mer - skjer de samme tingene, men de foregår over lengre tid og deres virkninger er dypere. De løsrevne endringene du opplever under en mellomlang tur går opp i en større enhet: Du endrer deg. Kropp, følelse og intellekt innstiller seg på et annet, langsommere og seigere tempo. Din bevissthet vendes mot utenverdenen på en ny måte: Du er konstant oppmerksom på vær og vind, underlagets beskaffenhet, landformers utvikling og mikroklimaers veksling. På en lang tur får du tid til å bevege deg gjennom hele landsdeler (turer fra Øst- til Vestlandet er klassiske eksempler) og du begynner å se de store linjer i landskapet.

Alle disse turformene har det felles at de følger en lengre eller kortere rute fra et utgangspunkt til et mål, eller tilbake til utgangspunktet.

En fastliggende tur har en helt annen karakter. Den kan variere i lengde fra dager til uker til måneder. Du velger deg en base, ofte en hytte eller fjellstue; så går du kortere eller lengre turer med utgangspunkt i basen, og kommer "hjem" etter timer eller dager. Dette er en vanlig turform, særlig blant de mange nordmenn som selv eier en hytte, men hvis du ikke har hytte selv kan du legge deg til på en Turistforeningshytte eller leie en hytte lokalt (prøv deg med en annonse i lokalavisen, eller kontakt den lokale turistinformasjonen). Det er også en turform som er velegnet for familier. Du kan variere turenes lengde og vanskelighet, dele selskapet opp i større eller mindre grupper som går forskjellige turer, fordele hviledager etter behov - og du slipper å bære med deg alt ditt habengut hver gang du skal ut og gå. Har du bil eller sykkel, kan du variere turlivet med ekskursjoner til gårder, tettsteder og severdigheter i området (forsøk Gudbrandsdalens "Gardimillom" nettverk). På Vestlandet og andre steder hvor det finnes mange (mer eller mindre alpine) toppturer, kan dette være en ideell turform. Hva du får ut av en fastliggende tur vil naturligvis variere alt etter hva du legger inn i den, men en viktig gevinst er at du oppnår et intimt og variert bekjentskap med ett lokalt landskap, som du har gjennomtrålet på kryss og tvers i forskjellige vær- og føreforhold.
 

Så, når du begynner å få et bilde av hvor og hvordan du vil gå, skal du kjøpe kart (hvis du planlegger å gå utenom stier, må du skaffe 1:50.000 kart over de aktuelle områdene), og se på detaljene i ruten du vil følge...

Samtidig begynner det uunngåelige spørsmål å melde seg: 
 

Sosialantropologen Fredrik Barth gjorde på 1950-tallet et feltarbeid blant nomader i det sydlige Iran. Han skrev en bok om dem, hvor han undrer seg over hvor enkelt de levde og hvor få formaliserte ritualer de hadde. Enkelheten har sin klare årsak: Nomader skal ha med seg alt de eier når de flytter fra sted til sted, og det er grenser for hvor mye de og deres dyr kan bære. Men det ligger også en dypere mening i enkelheten: Når du alltid skal være klar til å pakke og dra, skal du alltid vite hvor dine ting er, hvordan de skal stues sammen og tas frem igjen. Derfor fordeler nomader ofte ansvaret mellom seg på meget klare og entydige måter: Et liv i bevegelse fordrer faste plasseringer og rutiner. Barth konkluderer at det er en illusjon av nomadene har et fattig rituelt liv - deres vandringer er selv et stort rituale. Bevegelsen, med alle de krav den stiller, er deres religion.

Når du går i fjellet, særlig når du går lange turer, forvandles du for en tid fra fastboende til nomade. Dette betyr at du må lære deg noe av nomadenes enkelhet og nesten rituelle disiplin. Dette er som seg hør og bør, og du vil oppleve at det gjør livet lettere for deg. Men det betyr også at fjellvandrere generelt har en god porsjon konservatisme. Hvis man en gang har funnet en løsning som fungerer kan man være lite villig til å prøve noe nytt. Fjellivet er fullt av mer eller mindre idiosynkratiske "patenter" - folk som alltid har med seg to sett med fottøy, som de varierer mellom for å unngå gnagsår; folk som går med én bestemt hatt eller genser i årevis; folk som aldri tar av seg støvlene når de skal vade en elv. Man skal lytte til erfarne fjellfolk, heter det. Og det er sannt - det skal man - for mange av disse "patentene" kan være gode og nyttige ideer. Men samtidig skal man være åpen for selv å eksperimentere, og man skal ikke ta alt man hører (heller ikke i sportsbutikkene) for god fisk!

Jeg gikk selv i årevis i et par støvler som ga meg store gnagsår på begge hæler på hver eneste tur. Jeg hadde med tiden utviklet et sinnrikt system for å plastre gnagsårene som gjorde det mulig å fortsette å gå uten nevneverdige plager. En dag lot jeg meg lure til å prøve et par moderne fjellsokker med forsterket hæl og forpart som skulle brukes over et par tynne silkesokker. Jeg var skaptisk, og mange jeg har snakket med senere har reagert på samme måte: Er ikke dette bare nok et moderne gimmick for å tjene penger på sakesløse fotturister? Men siden den dag har jeg ikke hatt gnagsår på mine hæler. Kanskje min kompliserte plastringspatent i seg selv var en grunn til at jeg ikke prøvde de nye sokkene før. Nå er patenten overflødiggjort, og selv om jeg naturligvis er glad for det, kan jeg merke en liten ergrelse over at min hardt erhvervede kunnskap ikke lenger er til noen nytte.

Med disse forbeholdene i tankene, skal jeg nedenfor forsøke å gi noen tips om hva du bør ha med deg på tur:

Føttene er den del av kroppen som får hardest medfart på en fjelltur, særlig når du bærer tungt - og du skal derfor velge ditt fottøy med omhu. Da min far var ung, hadde spikerstøvlene kommet (da farfar var ung, festet de sålene med bjerkeplugger), og de ble betraktet som en stor forbedring. Men gjennombruddet kom først på alvor etter Andre Verdenskrig, da den italienske Vibramsålen kom til Norge - en hard gummisåle med markant mønstring, som stiver av foten og gir godt feste selv på glatt fjell. Alle moderne fjellstøvler har såler av denne type.

Fjellstøvler skal ha Vibramsåler og gi støtte til ankelen. Den vanligste skaden i fjellet er å trå over. Utover dette er det vanskelig å generalisere i det brede utvalg av støvler som føres i dag. Noen (særlig fiskere og jegere som går i mye vått terreng) sverger til gummistøvler - men dette anbefales ikke, med mindre de har gode såler og er stive i ankelen. Noen går i joggesko. Dette anbefales heller ikke, med mindre du bærer lett og dessuten er meget fjellvandt. (Men hvis du er meget sterk og fjellvandt kan naturligvis alt gå an.) Det sies at man i dag har utviklet støvler med innlegg av Goretex som sies å være tette. Jeg er naturligvis skeptisk. Jeg tror det først når jeg ser det - men nå må jeg likevel ha nye støvler snart, så kanskje jeg prøver?

Nest etter føttene er det skuldrene og ryggen som får gjennomgå værst på tur - særlig når du bærer mye med deg. Valg av ryggsekk er derfor like viktig som valg av støvler. Det var en stor landevinning da Ole Bergan fra Tønsberg oppfant Bergansmeisen i 1908, og skapte de første sekkene med avstivet og stabil rygg. Senere kom andre varianter av meis-konseptet. I dag er anatomiske sekker, hvor meisen er innebygget i sekkestoffet, det mest utbredte - og ikke uten grunn, de er geniale. Vær nøye når du velger sekk! Den skal ha et bredt mavebelte som holder seg på plass når du strammer det; brystbelte; muligheter for å stramme sekken innover mot skuldrene og hoftene. Det er viktig at sekkens høyde tilsvarer lengden på din rygg, ellers kan du få det meget ubehagelig (på noen sekker kan rygglengden innstilles). Når du kjøper sekk, pass på at selgeren velger en som passer til din rygglengde, ikke din kroppslengde (hvis du har lange ben og kort rygg, kan dette føre helt galt av sted).

Sekken skal dessuten være vannavstøtende. Men en sekk er aldri vanntett, og ikke tro på dem som sier noe annet. Når du pakker sekken - uansett hvor "vanntett" den sies å være, skal du fore den innvendig med en solid søppelsekk - og dessuten pakke alt som legges i søppelsekken i plastposer. All plasten kan være irriterende, men den veier nesten ingenting, og den dagen det virkelig regner vil du være glad for at du bar den med deg. I tillegg bør man skaffe seg vanntett trekk til ryggsekken.

Du skal ha med deg proviant (nok til den planlagte turen) - og nødproviant (i tilfelle turen forlenges). Du kan kjøpe proviant på selvbetjente hytter (på betjente hytter får du maten servert, men det er lite du kan kjøpe med deg), men du skal aldri basere deg kun på dette - du skal ha energirik mat i sekken som til nød kan holde deg gående i minst én dag lenger enn du har tenkt å være ute. Energirik mat kan for eksempel være nøtter, tørret frukt og sjokolade, en pølsesnabb, et stykke spekeskinke. Det finnes også alskens "energy bars" og "energitabletter" på markedet. Det er nyttig å ha med noen poser "energidrikk", som kan gi den lille ekstra piffen du trenger for å komme opp en tung bakke sent på dagen. Ellers må du prøve deg frem og se hva som passer for deg. Ha alltid med deg et eller annet du kan stappe rett i deg hvis det er vått og kaldt og det er vanskelig å stoppe i lengre tid, for eksedmpel en reservesjokolade, en "energy bar".

Når det gjelder middager, har Turistforeningenshyttene et begrenset men tilstrekkelig utvalg. Betjente hytter har alltid store porsjoner, og serverer av og til fortreffelig, tradisjonell norsk setermat. Selvbetjente hytter har billig hermetikk, knekkebrød, tørrsupper, ris og spaghetti. Det er ikke mat for gourmeter, og hvis du har tendenser i den retningen, bør du bære med seg en hvitløk og noe krydder. Det finnes også relativt dyre, frysetørrede turmiddager (ikke til salgs hos DNT). Disse varierer i kvalitet, men den norskproduserte "Real Turmat" er virkelig god - og dessuten meget lett å tilberede. Danskproduserte "Adventure Foods", som også er til salgs i Norge, er derimot upraktiske og smakløse.

Du skal alltid ha med regntøy - både jakke (med hette) og bukse. Ved kjøp av regntøy skal du ta i betraktning at tøyet både skal holde regnet ute og "puste" (slippe svetten ut). I dag finnes det mye godt utstyr tilgjengelig, men uansett hva du kjøper skal du være forberedt på at i alvorlig regnvær holder du deg sjelden tørr. Hvorfor da investere i dyre, moderne plagg? Fordi det er en verden av forskjell mellom å bli litt våt og holde varmen og å bli gjennomvåt og iskald fra topp til tå.

Du skal alltid ha med varmt tøy: Genser, lue, votter, stillongs. Selv på korte turer kan været skifte.

Moderne, forsterkede raggsokker anbefales - sammen med silkesokker. Men fottøy er en personlig sak, og du må prøve deg frem for å finne hva som fungerer best for deg. Plages du av slagsmerter under føttene kan en innleggssåle kanskje hjelpe.

Kjøp et par moderne, lette, vindtette turbukser, med forsterkning i knær og bak. Et belte kan gi gnagsår fra sekken, så overvei bukseseler eller en nylonsnor til å snøre buksene sammen i livet med (på lengre turer kan du oppleve at buksene plutselig blir for store).

Det er dessuten praktisk med en lett skyggelue av lyst stoff - den verner hodet mot solen (solstikk er ikke uvanlig i fjellet), fungerer nesten like godt som solbriller, holder svetten ute av øynene og regnet ute av ansiktet (den kan bæres under en regnhette), og beskytter mot myggestikk i hodebunnen. Noen har et nærmest kultisk forhold til sin fjellhatt - personlig bærer jeg stadig på en jeg kjøpte for mange år siden på Rarotonga i Stillehavet. Den fungerer like godt i dag.

Ta med en hel rull "Sportsplaster". Dette er et kraftig, bredt, hvitt tekstilplaster, belagt med sterkt lim, og det kan brukes til alt - fra å surre sammen et brukkent ben, til å feste en plasterlapp (som ellers stadig faller av) på fingeren, fra å reparere ryggsekken til å fikse brillene. Plasteret kan dessuten rives av, så du bruke det uten saks.

Ta også med tre-fire sterile kompresser (ca. 10 x 10 cm.), som kan brukes til større sår og ellers klippes til etter behov.

Salisyltalg er et gammelt, velprøvet vidundermiddel som du smører inn føttene med hver morgen for å styrke huden og motvirke gnagsår.

Mot infeksjoner i sår bruker jeg bacimycinpulver, og til mindre sår alminnelig tekstilplaster med pute (ikke bruk plast-plaster, det puster ikke og tåler dårligere vann). Hvis du plages av gnagsår, prøv deg frem med ulike gnagsårplastre. Og ta med negleklipper eller en liten saks!

Solkrem kan være en nødvendighet, selv om det er plagsomt å bære med seg i øsende regnvær.

Skal du gå mye i lavlandet, skal du også ha med huggormtabletter. Det er sjelden noen blir bitt, men hvis ulykken først er ute, er motgiften uvurderlig, særlig hvis ormen er ung og giften potent.

• Kart og kompass (les her for detaljer).
• Vanntett kartmappe (så lett og tett som mulig; jeg anbefaler billige mapper av myk plast som er gjennomsiktige fra begge sider).
• Klokke (så vet du hvor lenge det er til solen går ned).
• Kopp (skal være sterk, lett og mulig å nå til alle tider - noen foretrekker å bære med seg en plastflaske).
• En skarp kniv (til å smøre maten, kutte plaster, skjære til en stokk når du skal vade).
• Sikkerhetsnåler (til å feste ting, erstatte knapper, stikke hull på blemmer).
• Noen meter tynn nylontråd (til å reparere telt, ryggsekk, støvler, klær; til å henge ting til tørk på).
• 2 sterke nylonremmer (til reparasjoner og - i nødsfall - som minimalistisk sikring).
• Ekstra støvlelisser (de gamle ryker alltid når du minst venter det).
• Ekstra plastposer (du får aldri nok når det først blir vått).
• En lighter og to fyrstikkesker (lighteren til daglig bruk, fyrstikkene til nødsfall; eskene oppbevares i separate, vanntette poser).
• Hodelykt (moderne lykter er lette og har lang levetid) - dette er en nødvendighet hvis du ikke går i Nordnorge mens midnattsolen er oppe.
• Kokeapparat, kjele og skje (essensielt hvis du ikke vil være avhengig av hytter; anbefales hvis du skal være ute i mer enn noen få dager).
• Et lett håndkle (kjøp et superabsorberende turhåndkle) - det kan brukes til alt.
• Kraftig myggolje (dansker, kjøp den i Norge, da de mest virksomme midlene ikke er til salgs i DK).
• Myggspiral - holder myggen effektivt unna hvis du ligger i telt.
• Hvis du går i områder med virkelig mye mygg, bør du skaffe deg et myggnett som du kan bære over hodet og stikke ned i skjorten på alle sider.
• Eurax (det eneste effektive middel hvis myggen har stukket deg).
• Mobiltelefon (men mange steder på fjellet får du ikke forbindelse; dette kan du evt. sjekke før du tar av sted). Hvis du går mye alene bør du overveie å investere i en GPS peilesender (men de er fremdeles dyre).
• En lett, liten kikkert kan også være god å ha, når du ser etter halvt usynlige varder og rødmerker på dårlig merkede stier.
• Papir, blyant og hviskelær (kulepenner dør lett i fjellet). Du vet aldri når du får behov for å skrive en beskjed.
• Toalettpapir (og grav det ned etter bruk!)