| Fjellet i Norge |
NB! Denne siden er under oppbygning; teksten foreligger bare som bruddstykker og i stikkords form.
Vi sitter på en topp i Vassfaret - et ubetydelig fjell, men det reiser seg rett fra lavlandet og utsikten er enorm. Mot sør og øst tegner konturene av skogkledte åser seg - mil etter mil med blåne bakenfor blåne. Langt der nede bruser en mektig elv - ellers høres ikke en lyd. Det er varmt og vi tar anorakkene av. Spøkelsesaktig skinner fullmånen ned på det snødekte landskapet. Det er desember, det er nesten midnatt, men det er ikke et vindpust. Luften står helt, helt stille.
I fjellet er du konstant oppmerksom på været - og du blir konstant overrasket av det. Det kan være voldsomt - tett tåke, rasende storm, piskende regn, stekende sol - men det kan også være så blidt at det trollbinder deg fullstendig: Regnet siler, men luften er varm, og du sitter under et overheng og drikker suppe og lar det sile - til du reiser deg for å gå og regnet stopper på et blunk. Himmelen er skyløs, og du går en helt dag med sekk og støvler og nesten ingenting annet på og bader i hvert vann du går forbi. Tåken farer dalen rundt, men på deg skinner solen; trær og fjell omkring deg dekker seg til og dukker frem mens de lyssettes med større drama enn den mest nasjonalromantiske landskapsmaler kunne forestille seg. ....
