Jeg har ferdes til fots fra én ende av Jotunheimen til den andre, fra Alvdal Vestfjell over Rondane til Dovre, gjennom det sørlige Norge fra Telemark til fjordene, fra Nordreisa til Hammerfest. Det skjedde ved å ta ett skritt av gangen. Det er slik man kommer steder til fots.

Det er stor forskjell mellom å ferdes til fots i fjellet og på en moderne vei. På fjellet har du ingen nivellert og forutsigelig overflate under dine føtter. Du går i landskapet akkurat slik det er, med den sølle støtte en ofte usynlig sti kan gi. Her nytter det ikke å spankulere av gårde med nesa i sky, slik du kan på asfalt. Du må se deg for - hver gang du setter foten ned. Dine skritts lengde og retning varierer hele tiden, dine føtter treffer bakken i alle mulige vridde og fordreide vinkler, du tar i undergrunnen med tærne, midtfoten eller hælen alt etter hva du går på og hvordan, overflaten endrer seg fra myk til hard, fra våt til tørr, fra plan til skrånende til vertikal, fra fast til løs til glatt til usynlig, du krabber under nedbøyde grener, skritter fra én spiss stentopp til en annen, vasser til knærne i dyvåt mose, brøyter deg gjennom vidjer, vader elver, glir i gress, kravler i ur, sparker i snø, klatrer med hender og føtter opp bratte svaberg.

All denne variasjonen utfordrer kroppens organer (muskler, sener, nerver, ledd, mave, øyne) mer allsidig og insisterende enn noen bytur kan, og stiller store og konstante krav til oppmerksomhet, styrke og balanseevne. Du blir sliten av å gå i fjellet på en måte du ellers aldri blir - sliten fordi kroppen er mettet i alle sanser. 
 

Likevel er det mulig å gi noen grunnleggende praktiske råd til fjellvandrere, som jeg tror mange i det minste vil nikke gjenkjennende til:
 

For det andre, uansett hvor fjellvandt og sterk du er, er det alltid noen som er bedre. En sommermorgen i Rondane etter en ukes tid i fjellet følte vi oss både veltrente og skjerpede. Mens vi la ut frokosten, kom ei jente med klatreutstyr forbi; før vi var ferdige med å spise hadde hun besteget en totusenmeters topp, og da vi hadde kommet oss av sted, løp hun lett som ei fjellgeit forbi oss. Vi trøstet oss med at vi nok hadde tyngre sekker - men for å være ærlig er jeg ikke så sikker på det. Neste sommer møtte vi en dame som jobbet som oppsynsmann i Vestjotunheimen og hadde gått de ville Hurrungane på kryss og tvers i årevis. Hun fortalte at hun ofte gikk barbent i fjellet - selv med tung sekk. Hun tok på seg støvlene når hun kom ut i mye stein, men hun gikk med bare føtter gjennom vidjer og kjerr, i lyng og myr. Hun var sterk, men hun fortalte med beundring om de gamle som gikk disse fjellene før og som hun ikke kunne måle seg med.

Hender og armer skal henge fritt, så du kan ta deg for hvis du snubler eller trenger støtte, bøye grener ut av veien eller strekke armene ut og balansere hvis behovet melder seg. Gå ikke med hender i lommene; bær aldri med deg noe i hendene.

Løft bena når du går. Fjellet er ikke Strøget eller Karl Johan. Ingenting (bortsett fra å snuble i egne ben) er så flaut eller potensielt farlig som å trå elegant over en sten med høyre fot og snuble i samme sten når venstrebenet skal følge etter.

Når du går belastes du konstant av vekten av din kropp og sekken du bærer. Det er denne belastningen som krever styrke, som gjør det tungt å gå oppover bakke og tungt å holde deg fra å falle når du går nedover. Men hvis du bruker vekten riktig, kan den arbeide for deg. Når du tar et trinn oppover, på en hylle, en sten, eller i motbakke, len deg forover og la vekten av kroppen og sekken dra deg frem og opp. Hvis du bare skal opp på en sten og ned igjen, trenger du ikke rette ut benet, så slipper du å løfte deg selv så høyt. Med kneet bøyd og kroppen lenet forover lar du deg falle opp på og forbi stenen. Når du går nedoverbakke lar du deg også falle - det er ofte lettere å løpe og hoppe enn å gå - men pass deg, plutselig går det for fort til at du klarer å stanse i tide!

I senere år er det blitt vanlig å gå med staver i fjellet. Det er fordeler og ulemper ved dette. Hvis du har problemer med balansen eller er dårlig til bens, kan stavene gjøre det mulig å gå steder du ellers aldri ville klart. Alle kan ha nytte av staver når en vanskelig elv skal vades.

Samtidig kan stavene gi en falsk følelse av trygghet og hindre deg i å utvikle den styrke og balanseevne du trenger. Da jeg lærte å gå på ski, var prinsippet at man først skulle lære seg å gå uten staver. Noe lignende burde kanskje gjelde for sommerens fjellturer. Hvis du er sunn, frisk og ung, er det bedre å lære å gå uten staver først, så kan stavene komme inn som et supplement når du vet du kan klare deg uten.

Før du setter en fot ned skal du observere og vurdere det sted hvor den skal settes. Skal du trå mellom de to stenene, på tuen ved siden av, på toppen av den ene eller den andre stenen? Hvilken vinkel skal foten settes ned i? Hvor hardt? Skal helen, tåen, midtfoten eller hele sålen legges an mot bakken? Hvor planlegger du å ta neste skritt?

Disse vurderingene skjer på korte sekunder og krever en intuitiv forståelse av underlaget du går på, men uten dem vil du nesten uunngåelig trå feil. Etter en stund øver du deg opp til å foreta slike valg løpende, mens du kaster raske blikk fremover for å legge litt mer langsiktige planer, og enda lenger frem for å holde øye med varder og merker så du ikke mister stien. Helst skulle du også ha tid til å se på landskapet og været og utsikten omkring. Men får du ikke presset det inn, kan du alltids stoppe og se deg om.

Jeg stanser halvveis opp en bratt rygg, setter meg på en sten for å hvile ben og skuldre. Plutselig ser jeg to store brune fugler i det fjerne. De kretser rundt hverandre, dupper ned, løfter opp, og flyr så mot meg. Lydløst kommer de nærmere. Nå ser jeg de uglelignende hodene og de vakre tegningene på vingene. De kretser et par ganger omkring, så fortsetter de forbi. Jeg har sett musevåk for første gang. Hvis jeg ikke hadde stanset hadde jeg aldri sett dem.

Ta pauser når du går - for å se deg om - og for å hvile.

Det finnes mange slags pauser. Du kan ta en pust i bakken: Stans et øyeblikk, se deg omkring, trekk været dypt noen ganger og gå videre; ta en kopp vann fra nærmeste bekk. Eller du kan hvile sekken: Velg en passende sten eller tue og sett deg et par minutter så ryggsekken støtter mot undergrunnen og løftes av dine skuldre. Eller du kan ta sekken av: Det er en litt større operasjon, så du blir kanskje sittende en stund? Eller du kan fjerne både sekk og støvler, så hviler du også bena - og så blir hvilen enda lengre - du kan like godt legge deg tilbake og strekke bena ut. Eller kanskje du åpner sekken og finner nistepakken frem, tar den svette skjorta av og henger den til tørk sammen med sokker og støvler i solen (men husk å sikre dem mot plutselige vindkast!).

Eller hvis været er godt og du er varm og alt er vel, kan du stoppe ved en skummende kulp, skrelle av deg sekk, støvler og klær og ta et bad - den ypperste nydelse for en varm og sliten fjellvandrer.

Og på lange turer bør du ta en hviledag en gang i blant. Hvis du velger tid og sted og vær med omhu kan det bli en dag i paradis.