Mini-faghistorie:
Sentrale retninger og skoler i antropologien

• Evolusjonisme

• Klassisk sosiologi

• Britisk sosialantropologi
  - Strukturfunksjonalisme (og funksjonalisme)
  - Manchester-skolen (etnisitet, endring)

• Amerikansk kulturantropologi
  - Kultur og personlighet skolen
  - Kulturøkologi og nyevolusjonisme
  - Chicago-skolen (peasantstudier og urban antropologi; symbolantropologi)

• Fransk Strukturalisme

• Symbolantropologi

• Individorientert analyse (og prosessanalyse)

• Økonomisk antropologi: formalisme og substantivisme

• Strukturmarxisme og politisk økonomi

• Feministisk antropologi

• Praksis-teori

• Postmodernisme

• Globalisering

Evolusjonisme / Utviklingsteori + Diffusjonisme (ca.1850 - 1910)

Sentrale navn: Morgan (USA, 1850-80), Tylor (UK, 1860-90), Frazer (UK, 1890-1920) -- Bastian (TY, 1860-90), Graebner (TY, 1900-1920)

Evolusjonistene jobbet komparativt (sammenlignende) med materiale fra hele verden. De mente at kulturer gjennomgikk en utvikling fra "primitive" ("barbari") til "moderne" ("siviliserte") former. Grupper som de australske aboriginere var blant de mest "primitive", Vesten mest "moderne". Løsrevne kulturtrekk fra mer primitive stadier i et samfunns utvikling kunne overleve i mere moderne samfunn som levninger (survivals). Ved å sammenligne primitive levninger i mer moderne samfunn med lignende kulturtrekk i primitive samfunn som eksisterte i samtiden håpet man å kunne danne seg et bilde av menneskehetens utviklingshistorie som helhet. Morgan er i dag særlig kjent som den første som gjorde systematiske undersøkelser av slektskap, som bl.a. strukturfunksjonalistene senere fulgte opp (Morgan var også en viktig inspirasjonskilde for Marx' sene arbeider om førkapitalistiske samfunn). Tylor huskes for sin definisjon av kultur, som totaliteten av alt som en gitt gruppe mennesker har skapt; denne definisjonen har vært særlig viktig i amerikansk kulturantropologi. Frazer er kjent for sine studier av magi og religion, og for sitt pionerarbeid med å forstå logikken i magisk / religiøs tenkning, som bl.a. har vært fulgt opp av Evans-Pritchard og Lévi-Strauss.

Troen på at løsrevne kulturtrekk kunne overleve (som levninger) uten noen funksjonell sammenheng med dagens samfunnssituasjon gjør at evolusjonistene ikke kan sies å ha tenkt holistisk. (Se Morphys kapittel om Australia i "Fjern og nær").

Evolusjonistene gjorde i liten grad selv feltarbeid (et unntak var Morgan, som ble adoptert inn i en indianerstamme), men baserte seg på opplysninger innsamlet av andre. (Se artikkelen om Daisy Bates under Faghistorie, og kapittel 1 i "Nærmere kommer du ikke...")

Diffusjonismen var en fagretning som oppsto i Tyskland i de siste tiår av 1800-tallet som en videreføring av den gamle tyske kulturhistoriske tradisjon. Der evolusjonistene tenkte på samfunnets historie som en enlinjet og universell utvikling som alle samfunn gjennomgikk, fokuserte kulturhistorikerne på de enkelte samfunns (folks - Ty: Volk) partikulære historie. Den mest fremtredende representant for den tyske kulturhistoriske tradisjon var Adolf Bastian, som ofte regnes som tysk antropologis far. Bastians viktigste bidrag til antropologiens historie er hans postulat om menneskehetens psykiske enhet (alle mennesker har den samme fundamentale psyke, og kulturvariasjon kan derfor ikke forklares biologisk). Dette postulatet er fundamentalt i all senere antropologi - fra 1800-tallets evolusjonisme til i dag.

Diffusjonistene videreutviklet og formaliserte kulturhistorikernes ideer og la særlig vekt på hvordan kulturtrekk historisk sett har vandret fra samfunn til samfunn. Det store navnet her er Fritz Graebner som utarbeidet en sofistikert metode for diffusjonistisk forskning som særlig la vekt på å følge spredningen av formelle (f.eks. estetiske) trekk (f.eks. ved materielle kulturobjekter).

Diffusjonismen fikk etter 1900 innflytelse også utenfor Tyskland, men innflytelsen tapte seg fort etter første verdenskrig, men diffusjonistisk forskning fortsatte i Tysklan, Østerrike og deler av Østeuropa frem til 1950-tallet.

Klassisk sosiologi (Tyskland, Frankrike: ca.1850 - 1920)

Sentrale navn: Marx (Tysk, 1840-1880), Weber (Tysk, 1890-1920), Durkheim (Fransk, 1890-1920), Mauss (Fransk, 1900-1950)

De tidlige sosiologene formulerte det teoretiske grunnlaget for de fleste moderne samfunnsvitenskaper. Særlig Marx, Weber og Durkheim har hatt innflytelse på antropologien. Av disse var Durkheim (og Mauss, som var Durkheims samarbeidspartner og nevø) klart den viktigste og tidligste innflytelsen på antropologien. Hans arbeid var inspirasjonskilde for britisk strukturfunksjonalisme fra 1920-tallet og utover, og dannet også grunnlaget for moderne fransk antropologi. Weber fikk innflytelse på antropologien først fra 1950-tallet, og Marx ble først et stort navn i faget på 1970-tallet.

Durkheim tenkte seg samfunnet som en sammenvevet helhet, hvor alle deler var avhengige av hverandre og virket sammen for å opprettholde helheten, slik de forskjellige organene i kroppen virker sammen for å holde kroppen ved like. Durkheim omtalte i tråd med dette samfunnet som en sosial organisme (dette var et metaforisk utsagn, og må ikke misforstås: Durkheim mente ikke at samfunnsvitenskapen hadde noe som helst med biologi å gjøre!). For Durkheim var det mindre viktig å undersøke hvordan samfunn var blitt til og utviklet seg (evolusjon) enn å forstå hvordan samfunnet her og nå henger sammen og fungerer - som et system. Han var interessert i synkrone forklaringer heller enn diakrone. Samfunnet er for Durkheim summen av menneskelig samhandling. Gjennom samhandling dannes det felles bilder av hvordan samfunnet er og bør være (kollektive representasjoner). Disse representasjonene blir styrket og opprettholdt særlig gjennom religiøse ritualer. Durkheims ritualteori har vært svært viktig for senere antropologer. I denne teorien beveger deltageren i ritualet seg fra en profan hverdagssfære til en (avstengt og forbudt) hellig sfære, hvor de kollektive representasjonene, idealbildet av samfunnet, blir levendegjort. For Durkheim er samfunnet mest fundamentalt en religiøs og moralsk orden. Å handle er for ham å leve ut moralske normer. Ved brudd mot normene trues den sosiale orden og mennesket føler seg fremmedgjort og hjelpeløst (anomie). Durkheim fikk fundamental innflytelse på antropologien gjennom britisk strukturfunksjonalisme og fransk strukturalisme.

>> For en god beskrivelse av Durkheim, se kapitlet om Australia i "Fjern og nær". <<

Mauss, som var elev av Durkheim, arbeidet med mange av de samme problemstillingene som han, men er særlig kjent for sin teori om bytte (publisert i "Gaven", 1923-24). "Gaven" kan tolkes på minst tre måter:

1) Byttet kan forstås som det sted hvor moral "produseres". En "ytelse" vil alltid skape forventninger om en "motytelse". Denne forventningen til "motytelse" kan forstås som kimen til de normer som Durkheim mener er styrende for sosialt liv.

2) Men siden byttet foregår mellom individer, og forholdet mellom ytelse og motydelse alltid er åpent for forhandling, kan Mauss også tolkes i mer "Weberiansk" og individorientert retning, slik f.eks. Barth nok ville gjøre det.

3) Det er også mulig å tolke byttet som en prosess som først og fremst skaper mening (gaven blir mer enn en "ting", den "stiller forventninger til oss", derfor "snakker den til oss", den blir kimen til språket). Denne siste tolkningen av Mauss står særlig sterkt i fransk strukturalisme (Lévi-Strauss).

>> En god redegjørelse for Mauss er Hylland-Eriksens etterord til "Gaven" <<

Weber så samfunnet som et mer individuelt og mindre kollektivt prosjekt enn Durkheim. For ham er ikke samfunnet en moralsk orden, men en orden som blir til ved at mennesker med forskjellige interesser og verdier møtes, strides, og prøver å overbevise hverandre og forhandle seg frem til enighet (evt. å påtvinge andre lydighet). Makt er hos Weber ensbetydende med enkeltmenneskers evne til å påtvinge andre sin vilje. Webers mennesker er viljes-mennesker, Durkheims er moral-mennesker. Derfor er det et sterkt fokus på konflikt som en kilde til konstruktiv endring hos Weber, som er (nesten) helt fraværende hos Durkheim (hvor endring nærmest er ensbetydende med sosial oppløsning og forfall). Disse aspektene ved Webers tenkning har særlig vært vektlagt av individorienterte samhandlingsteoretikere, som f.eks. Barth.

Weber er også kjent som fortaler for forstående (hermeneutisk) sosiologi (Verstehen). Poenget er her at sosiale fenomener ikke kan forstås uten av man "setter seg i individets posisjon", forsøker å leve seg inn i de motivasjoner (den rasjonalitet) som ligger bak individenes handlingsvalg. Verstehen innebærer m.a.o. et fokus på hva verden "betyr for" enkeltmennesket, hva slags "mening" det har, og denne siden ved Weber har derfor vært en viktig inspirasjonskilde for symbolske antropologer som Geertz, som var mer interessert i hva symboler betydde for individet enn (som Durkheim) i symboler som kollektive representasjoner (et eksempel på en slik ikke-Weberiansk symbolteori er fransk strukturalisme).

Marx skrev sine viktigste verker nesten en generasjon før Durkheim og Weber, og kan betraktes som den klassiske sosiologis ultimate stamfar. Nyere klassikere som Durkheim, Weber, Simmel, Toennies etc. stilte seg nesten alltid i opposisjon til Marx, og i mange tilfeller ble deres teorier formulert som eksplisitt kritikk av marxismen. Ikke dessto mindre levde mange av Marx' fundamentale innsikter videre hos disse senere sosiologene - særlig viktig er den grunnleggende tanke at samfunnet er å forstå som et (mer eller mindre) integrert system, et system hvor alle deler henger sammen (harmonisk eller disharmonisk). I antropologien får imidlertid Marx liten direkte innflytelse før etter 2. verdenskrig, og han får først massiv innflytelse på 1970-tallet.

I likhet med Durkheim (og i motsetning til Weber) så Marx på samfunnet som et utpreget kollektivt prosjekt. I likhet med Weber (og i motsetning til Durkheim) så Marx samfunnet som fullt av konflikter og i stadig endring. Endring springer hos Marx ikke ut av konflikter mellom enkeltmennesker (som hos Weber) men av konflikter mellom basis (samfunnets produksjon av materielle livsbetingelser) og overbygning (ideologi, religion, politikk og andre ikke-livsnødvendige aktiviteter), og mellom store grupper av mennesker med forskjellig tilgang til og kontroll over ressursene i basis (klasser). Hos Marx er samfunnets karakter og utvikling først og fremst bestemt av menneskenes forhold til de materielle forholdene i basis, særlig av hvordan deres arbeid er organisert og hvordan eiendom (tilgang til produksjonsmidler) er fordelt. Marxismen kan derfor sies å være en materialistisk teori. Marxismen kan også sies å være en evolusjonistisk teori i den forstand at Marx var opptatt av utviklingen fra klasseløse ("primitive") samfunn til klassesamfunn ("moderne" samfun). Sentralt i Marx’ forståelse av klassesamfunn er hans teori om makt. Makt hos Marx er ikke en egenskap ved individer (som hos Weber) men en upersonlig, anonym kraft som ligger innebakt i samfunnet som helhet, og som menneskene som rammes av makten ofte ikke kan forstå rekkevidden av. Makten tilsløres av ideologi (f.eks. religion, etnisitet, nasjonalisme). Hos Marx drives endring frem ikke ved at individer forfølger verdier og streber etter nål (som hos Weber), men ved at grunnleggende logiske (dialektiske) konflikter i samfunnet som helhet spiller seg ut "bak ryggen på" menneskene. Marx har siden 30-tallet vært en inspirasjonskilde for en rekke materialistisk orienterte antropologer, bl.a. amerikanske nyevolusjonister, kulturøkologer og peasant-forskere, og antropologer som jobbet med historisk økonomi, men slike interesser har stort sett vært relativt marginale i faget. Først på 70-tallet brøt den marxistiske innflytelse på alvor inn i faget, dels i imperialismestudier og studier av global kapitalisme (bl.a. mange peasantstudier), dels (og mer generelt) i studier av politikk og økonomi, dels også i feministisk antropologi fra den tiden. Også etter 1980 har interessen for Marx vedvart, men etterhvert har særlig hans teorier om makt og fremmedgjøring fått en stadig mer fremtredende plass.

Durkheim: drivkraften bak handling er moral, normer.

Weber: drivkraften bak handling er vilje, valg.

Marx: drivkraften bak handling er tvang og opprør mot tvang.

Durkheim: mening består i kollektive representasjoner.

Weber: mening består i individuell forståelse.

Marx: mening består i å skjule eller avdekke samfunnets basis.

– Strukturfunksjonalisme (og funksjonalisme) (England: ca.1920-1960)

Sentrale navn: Radcliffe-Brown (S-Afrika/UK, 1920-1960), Malinowski (Polsk/UK, 1920-1940), Evans-Pritchard (UK, 1930-1970), Firth (New-Zealand/UK, 1930-), Leach (UK, 1950-)

Strukturfunksjonalismen var den dominerende retning innen britisk sosialantropologi fra tiden etter Første verdenskrig frem til 1960-tallet. Retningen har hatt meget stor innflytelse på den senere fagutvikling. Retningen hadde to hovedkomponenter:

1) Durkheimsk sosiologi, slik denne ble utviklet og videreført av Radcliffe-Brown.

2) Langvarig feltarbeid med deltagende observasjon; pioneren er her Malinowski.

Strukturfunksjonalistene var bl.a. opptatt av studiet av slektskap. Slektskap ble forstått som en struktur av navngitte sosiale posisjoner (eller statuser). Hver status var definert ut fra et sett med rettigheter og plikter, dvs. moralske normer for forventet oppførsel av personer med vedkommende status (eks. "en god far skal være ... men ikke være ..."). Når mennesker handlet i følge normene knyttet til deres statuser, var de således med på å opprettholde den eksisterende sosiale orden. Deres handlinger hadde altså som funksjon å opprettholde den sosiale struktur (derav navnet: strukturfunksjonalisme). Artikkelen til Radcliffe-Brown om mors bror i Sør-Afrika illustrerer denne analysemåten godt. Strukturfunksjonalistene fant i studiet av slektskap en nøkkel til å forstå svært mange sosiale fenomener i "primitive" samfunn. Slektskap kastet lys over politikk, økonomi, religion, økologisk tilpasning osv. Særlig viktig i denne sammenheng var det at slektskap fungerte som rammeverk for dannelse av grupper i slike samfunn. Slike grupper kunne ha bestemte kollektive rettigheter: f.eks. eiendomsrett til husdyr eller jord. De kunne også samle folk i tilfelle krig eller konflikt. Særlig kjente i denne sammenheng er studier av segmentære ættelinjer (se Sahlins’ artikkel i Pensumdel 6.A), bl.a. kjent fra Evans-Pritchards første monografi om nuerne. Rundt 1940 var strukturfunksjonalistenes arbeid særlig konsentrert rundt forholdet mellom slektskap og politikk, hvor man leverte en rekke meget elegante analyser. Fremover mot 1950 ble man imidlertid i stigende grad opptatt av hvordan slektskap fungerte i hushold og lokal organisasjon (domestic kinship). Her åpenbarte det seg et langt mer komplekst bilde, hvor slektskapets rolle var mer tvetydig og den sosiale struktur mindre stabil. Som et resultat av blant annet dette, ble de strukturfunksjonalistiske analysene mer kompliserte og svakhetene i teorien ble tydeligere. I 1950 gikk Evans-Pritchard - den mest markante forsker i den tids britisk antropologi - offentlig ut og tok avstand fra strukturfunksjonalismen, og over de neste ti årene gikk retningen gradvis i oppløsning.

Malinowski regnes ofte som strukturfunksjonalist, men strengt talt var han ikke det: Malinowski var ikke særlig opptatt av Durkheim, og han så heller ikke handlingers funksjon som primært å være opprettholdelse av den sosiale orden. Som hos Radcliffe-Brown, danner samfunnet hos Malinowski en logisk sammenhengende (holistisk) helhet. Men Radcliffe-Brown (som Durkheim) tenkte seg samfunnet som en organisme hvor delenes funksjon først og fremst var å opprettholde helheten/strukturen. Malinowski derimot så for seg at handlinger først og fremst hadde til formål å tilfredsstille menneskets biologiske og sosiale behov. Malinowskis "funksjonalisme" var derved mer individorientert enn Radcliffe-Browns "strukturfunksjonalisme". Den var også bedre egnet til å forstå endring.

>>> Malinowskis feltarbeid beskrives i Kap.1 i "Nærmere kommer du ikke" <<<

Strukturfunksjonalismen fremstilles ofte som en enhetlig skole, men dette stemmer bare i begrenset grad. F.eks. fremheves det ofte at strukturfunksjonalistene ikke var interessert i endring, mens dette er en problemstilling som både Radcliffe-Brown og (særlig) Malinowski flere ganger eksplisitt tok opp. Endring var en fremtredende interesse allerede på 1930-tallet hos Firth (som var elev av Malinowski og regnet seg som funksjonalist), og var et viktig fokus for Manchesterskolens arbeid (se nedenfor). Det sies ofte også ofte at strukturfunksjonalistene bare så den "moralske" siden av Durkheim og derfor ikke var opptatt av mening. Mening var imidlertid en viktig interesse hos Evans-Pritchard, bl.a. i hans kjente studium av hekseri blant Azande fra 1937 (se Gluckmanns artikkel i Pensumdel 6.A), og også i hans første monografi om nuerne fra 1940 (se hans beskrivelse av nuernes "interesse for kyr"). Hos sene strukturfunksjonalister (som Leach, som var elev av Firth og Malinowski) står interessen for både endring og mening sentralt.

Krefter som bidra til oppløsningen av strukturfunksjonalismen:
1. Manchesterskolens arbeid med endring og modernisering (se nedenfor).
2. Funksjonalistenes vedvarende interesse for individuelle aktører og deres rolle i endring (Firth, Leach).
3. En fremvoksende interesse for symbolsk antropologi, som dels hadde røtter i Manchesterskolen (f.eks. Turner), dels i den sene Evans-Pritchards arbeid.

– Manchesterskolen (etnisitet) (England og Øst-Afrika: ca. 1940-1960)

Sentrale navn: Gluckman (S-Afrika/UK, 1950-70), Nadel (Østerrike/UK, 1940-60)

Rundt Rhodes-Livingstone instituttet i det nåværende Zambia dannet det seg på 1930-40-tallet et strukturfunksjonalistisk forskningsmiljø som særlig fokuserte på de endringene som skjedde med afrikanske stammefolk som følge av industrialisering og urbanisering. Flere av disse forskerne flyttet senere til England, hvor de samlet seg rundt Gluckman ved Universitetet i Manchester. Manchesterskolen er kjent for sine pionerarbeid innen etnisitet og for sin tidlige interesse for moderniseringsprosesser og utviklingen av komplekse samfunn.

>>> Les mer om dette i kapitlet til Banks, "Ethnicity Unearthed" <<<

2. Amerikansk kulturantropologi

Sentral navn: Boas (Tysk/USA, 1900-1940) - se nedenfor om Boas

Da Malinowski og Radcliffe-Brown grunnla den moderne britiske antropologi rundt 1920, hadde Boas (Tysk/USA, 1900-1940) allerede i nærmere 30 år vært i gang med å utvikle antropologien som fag i USA. Britisk antropologi kalles ofte "sosialantropologi" fordi den (med Durkheim) fokuserer på sosiale relasjoner (forhold mellom mennesker) og sosial organisasjon (f.eks. gruppedannelse, arv, slektskap). Amerikansk antropologi kalles derimot "kulturantropologi". Kultur forståes her som hos (evolusjonisten) Tylor, og er et mye videre begrep enn samfunn. Hvis samfunnet består av sosiale relasjoner, består kulturen av alt som menneskene har skapt, inklusive sosiale relasjoner. Kultur omfatter både materielle gjenstander (en åker, en plog, et maleri), sosiale forhold (slektskap, hushold, staten) og mening (symboler, språk). Den amerikanske kulturantropologi har sine røtter i den tyske kulturhistoriske tradisjon, som Boas tok med seg til USA.

Kulturantropologien utviklet seg tidlig i en rekke forskjellige retninger:

1) Kultur og personlighetsskolen, som fokuserte på de meningsfulle aspekter av kultur: f.eks. symbolbruk, emosjonell legning (ethos), kroppsspråk, psykologi. Denne tradisjonen videreføres i dag bl.a. av den såkalte "fortolkende antropologi" (Geertz).

2) Cultural history skolen, som mest direkte videreførte den tyske kulturhistorietradisjonen, men som etter hvert kom til å utvikle seg i en mer materialistisk orientert retning, og som på 1950-tallet går over i:

3) Kulturøkologi og nyevolusjonisme, to retninger som som vektla de materielle sider ved kultur: produksjonsmidler, arbeidsorganisering, økologisk tilpasning.

4) Etnolingvistikk (det store navnet her er Sapir), som fokuserte på forholdet mellom språk og kultur.

5) Chicagoskolen - dette var den eneste større retningen i USA som ikke var direkte inspirert av Boas' arbeid; man fokuserte her tidlig på studier av peasant-samfunn og på studier av minoriteter og yrkesgrupper i urbane miljøer.

– Kultur og personlighet skolen (USA: ca. 1930-1950)

Sentrale navn: Benedict (USA, 1930-50), Mead (USA, 1930-80), Bateson (UK/USA, 1930-80)

Boas var i liten grad interessert i å utvikle generelle teorier, og mest opptatt av å dokumentere den kulturelle variasjonen på det nordamerikanske kontinent. Han var også interessert i hvordan kulturspredningen (diffusjon) i Amerika hadde skjedd historisk sett. Studentene til Boas fulgte opp hans interesser, men spesialiserte seg etter hvert på bestemte aspekter av kultur. Benedict var en av disse studentene, som etter hvert utviklet en teori om folkegruppers ethos (emosjonelle "karakter", "personlighetstype"), under inspirasjon bl.a. fra psykologien og filosofen Nietzsche. Mead var en pioner innen studiet av kjønn, og var også opptatt av oppvekst og sosialisering; hun var en av antropologiens største popularisatorer, og hennes arbeid betydde bl.a. mye for fremveksten av amerikansk feminisme.

Bateson var brite og hadde studert under bl.a. Radcliffe-Brown og Malinowski. Hans teoretiske orientering var i utgangspunktet strukturfunksjonalistisk. Etter sitt første feltarbeid (på Ny Guinea) flyttet han imidlertid til USA og kom under innflytelse av bl.a. Benedict og Mead (som han møtte på Ny Guinea og senere ble gift med), og han har i sine arbeider forsøkt å forene noe av både den britiske og den amerikanske tradisjon. Bateson hadde vide interesser, bl.a. innen psykologi, biologi og kommunikasjonsvitenskap. Han ble tidlig opptatt av nye retninger innen matematikk og logikk (spillteori, kybernetikk, systemteori) som var utviklet for å forstå dynamikken i selvregulerende systemer (f.eks. termostater, datamaskiner, organismer), og gjorde en rekke originale forsøk på å anvende slik teori innen antropologien for å forstå kommunikasjon, tenkning og økologisk tilpasning. Bateson har inspirert mange senere antropologer (bl.a. Barth og Rappaport).

– Chicagoskolen (peasants & urban antropologi) (USA: ca.1890-1940)

Sentrale navn: Redfield (USA, 1930-60), Goffman (USA, 1960-80)

På 1890-tallet dannet det seg en gruppe kvalitativt orienterte sosiologer ved University of Chicago som var influert av bl.a. Weber og Simmel, og som benyttet seg av metoder som hadde mange likheter med det antropologisk feltarbeid i studier av komplekse samfunn. Flere antropologer knyttet seg etter hvert til denne gruppen, særlig etter at Radcliffe-Brown hadde hatt et lengre gjesteopphold i Chicago på 1930-tallet. Chicago-forskerne er særlig kjent for to typer studier:

1) Studier i moderne byer: av subkulturer, etniske minoriteter, nabolag, yrkesgrupper, institusjoner

2) Studier av tradisjonelle jordbrukere (peasants) i Latin-Amerika og Øst-Europa.

Noen av de første peasantstudiene i Chicago foregikk i samarbeid med polske landsbysosiologer, og det utviklet seg derfor tidlig en sterk interesse i flere av de østeuropeiske landene for slike studier. Forskerne var gjerne sosiologer, historikere eller økonomer. En av de mest kjente av disse var den russiske økonomen Chayanov, som i årene rundt første verdenskrig utviklet en teori om peasantøkonomi som senere har hatt stor innflytelse. Chayanov la bl.a. vekt på at det er vanskelig å få peasants til å produsere for profitt, fordi de lever en marginal selvbergingstilværelse som gjør dem uvillige til å ta risiko.

Antropologene i Chicago grunnla det antropogiske studium av peasantsamfunn (små landsbyer av selvbergende jordbrukere i utkanten av storsamfunnet), en interesse som mange senere antropologer med forskjellig teoretisk orientering har fulgt opp. I mellomkrigstiden var den ledende skikkelsen i dette miljøet Redfield, som var påvirket av kultur- og personlighetsskolen, og som særlig var opptatt av hvordan livsformen til peasants preget deres mentalitet: det Benedict kalte ethos. Redfield skilte mellom folk og urban tradisjon, og utforsket blant annet hvordan de lokale folk-tradisjonenes møte med sofistikerte, urbane tradisjoner artet seg.

Redfields orientering mot peasant-mentalitet ble etter hvert kritisert av mer materialistisk orienterte forskere (bl.a. Steward, se nedenfor), som la større vekt på å forstå den økonomiske situasjonen til peasants (produksjon, markeder). Disse forskerne var også opptatt av å se landsbyene som en del av et større økonomisk og politisk system (nasjonalt, regionalt, globalt), og deres studier ble pionerer for en rekke studier av forholdet mellom mikronivå (f.eks. landsbyen) og makronivå av sosial og økonomisk organisasjon, som for alvor slo igjennom på 1960-70-tallet, i form av det som ofte kalles "verdenssystemteori", som tok opp temaer som imperialisme, utvikling og (senere) globalisering. Et sentralt navn i denne sammenheng er Eric Wolf. Peasantøkonomi ble også et viktig studiefelt for mange nymarxistiske antropologer på 1970-tallet.

Som en følge av interessen for institusjoner og lokalmiljøer utviklet det seg en sterk interesse for mikrososiologi i Chicago. Den fremste forskeren i denne tradisjonen er Goffman, som gjorde detaljerte undersøkelser av den finmaskede dynamikken i samhandling og kommunikasjon, og utviklet et begrepsapparat for å beskrive dette. (Se Goffman på innføringspensum, og Berremans artikkel i Pensumdel 3.) Goffmans arbeid hadde stor innflytelse, bl.a. på Barth.

>>> Les mer om Chicagoskolen i "Nærmere kommer du ikke", Kap.1 <<<

>>> Les mer om peasantstudier i Silvermans artikkel <<<

– Kulturøkologi og nyevolusjonisme (USA: ca.1940-1970)

Sentrale navn: White (USA, 1930-70), Steward (USA, 1940-70), Rappaport (USA, 1960-), Sahlins (USA 1960-)

White var en av de få antropologene som fulgte opp og videreutviklet evolusjonistenes teorier fra forrige århundre, med særlig vekt på arbeidene til Morgan og Tylor. White la stor vekt på teknologiens og økonomiens rolle i samfunnsutviklingen. Steward fulgte opp de samme interessene, men argumenterte mot White’s ide om unilineær evolusjon (ideen om at alle samfunn må gå gjennom de samme utviklingsstadiene). Steward fokuserte i høyere grad enn White på samfunnets økologiske tilpasning (adaptation), og understreket, i sin teori om multilineær evolusjon at samfunn utviklet seg langs forskjellige veier, som ikke uten videre kunne plasseres inn i et enkelt evolusjonistisk skjema av utviklingsstadier. Steward gjorde også pionerarbeid innen materialistisk orienterte studier av peasantsamfunn (se ovenfor). Nyevolusjonismen fikk en blomstringstid på 60-tallet, da antropologer som Sahlins videreutviklet Stewards perspektiver (se artiklene av Sahlins i Pensumdel 6.A og 6.C). Utover på 70- og 80-tallet forlot Sahlins delvis sin interesse for disse problemstillingene og orienterte seg mer mot symbolsk antropologi.

Et annet viktig resultat av denne tradisjonen var en fremvoksende interesse for kulturøkologi - dvs. hvordan samfunn konkret tilpasser seg til det omkringliggende økosystem. Utviklingen av kulturøkologien i antropologi skjedde nesten samtidig med utviklingen av (biologisk) økologi som fag, og har gjort utstrakt bruk av kybernetiske modeller. Batesons tidlige interesse for kybernetikk ble for flere av kulturøkologene en viktig inspirasjonskilde. Det beste eksemplet er trolig arbeidet til Rappaport. Kulturøkologien har vært en viktig inspirasjonskilde for mange forskere, bl.a. lokalsamfunnsforskere, forskere med interesse for hushold, og antropologer som har jobbet med etnisitet (f.eks. Barth).

>>> Les mer om disse temaene i Ortners artikkel <<<

3. Fransk strukturalisme (Frankrike: ca.1950-)

Sentrale navn: Lévi-Strauss (Fransk, 1950-), Douglas (UK, 1960-)

Strukturalismen er en teoretisk retning som ble utviklet av franskmannen Lévi-Strauss, i en rekke grunnleggende arbeider om slektskap og myter, som kom fra 50-tallet og utover. Lévi-Strauss’ teori ble til under innflytelse fra lingvister som Saussure og Jakobsen, og har også vært påvirket av kybernetikken. Lévi-Strauss kan også betraktes som en direkte arvtager etter Durkheim (som han tolket ganske anderledes enn de britiske strukturfunksjonalistene), og (særlig) etter Mauss. Lévi-Strauss brukte Mauss’ teori om bytte i studiet av slektskap, hvor han bl.a. fokuserte på hvordan grupper av menn byttet kvinner ("vi utveksler søstre og får en kone hver"). Kvinnebyttet skjer fordi menn har forbud mot å gifte seg med sine egne søstre (insesttabuet). Dette forbudet (som er universelt) tvinger frem forpliktende forhold mellom menn som ellers ikke ville hatt med hverandre å gjøre. Kvinnebyttet blir for Lévi-Strauss den logiske kjernen som alle slektskapssystemer kan avledes av. Men denne teorien har også mer generelle konsekvenser. Insesttabuet definerer grupper av kvinner ("våre" og "de andres") av forskjellig slag, og det er denne forskjellen som fremtvinger kommunikasjon. Med dette som utgangspunkt utviklet Lévi-Strauss en generell teori om meningsskapelse generelt. Mening er, i følge denne teorien, et produkt av forskjell. Vi kan bare gi noe mening hvis vi kan se at det er forskjellig fra noe annet. Slike forskjeller (binære opposisjoner) spiller en grunnleggende rolle ikke bare i strukturalismen men også i de lingvistiske teoriene til Saussure og i kybernetikken (Bateson definerer f.eks. mening som "en forskjell som gjør en forskjell").

I følge Lévi-Strauss kan all mening forstås som et produkt av strukturer av meningsbærende forskjeller. Forholdet mellom strukturene og den faktisk kommikasjon kan ligne forholdet mellom grammatikken og språket. Som grammatikken er strukturene oftest ubevisste. Og som grammatikken, er strukturene en mer eller mindre konstant faktor - grammatikken er den samme, selv om vi sier mange forskjellige ting. I sine analyser satte Lévi-Strauss seg fore å avdekke den underliggende "grammatikken" bak slektskap og myter. En myte er en historie som det tar tid å fortelle, og som fortelles forskjellig hver gang. Mytens "grammatikk" (struktur) kan avdekkes ved at man finner frem til det konstante mønster av binære opposisjoner som aktiviseres i fortellingen: f.eks. opposisjoner mellom mann og kvinne, natur og kultur, høyt og lavt, varmt og kaldt osv.

Lévi-Strauss’ slektskapsteori blir kalt allianseteori, p.g.a. hans fokus på kvinnebytte (dvs. ekteskap) som middel til å skape politiske og andre alliansebånd mellom grupper som ellers kunne vært fiender. Allianseteorien representerte en utfordring til strukturfunksjonalistenes slektskapsteori, som ofte kalles avstamningsteori, p.g.a. dens fokus på avstamningsbånd som middel til å skape samhold og differensiering internt i gruppen. Striden mellom allianseteoretikere og avstamningsteoretikere kom til å vare til ut på 1970-tallet, og selv om debatten i dag har stilnet, har den hatt stor innflytelse på hvordan antropologer tenker – ikke bare om slektskap, men om gruppedannelse, lederskap og sosiale relasjoner generelt.

>>> Les mer om dette i Keesings slektskapsbok, i Pensumdel 6.A. <<<

En grunnleggende tanke hos Lévi-Strauss er at "primitiv" tenkning (mytisk tenkning, tenkning i samfunn uten skriftspråk) er like logisk og kompleks som "moderne" tenkning, men at det dreier seg om to vidt forskjellige logikker. Moderne tenkning (f.eks. hos en ingeniør) består bl.a. i at man utvikler spesialiserte kategorier og redskaper som benyttes til spesialiserte formål (f.eks. 0,6 mm skrutrekkere til 0,6 mm skruer). De spesialiserte kategoriene og redskapene utvikles innenfor rammen av meget generelle og abstrakte teorier (kjennskap til fysikkens lover er nødvendig for å kunne lage 0,6 mm skruer og skrutrekkere). Primitiv tenkning baserer seg derimot på en konkret logikk: man har et begrenset antall redskaper og kategorier som benyttes til mange forskellige formål (en steinøks kan brukes både til å hugge trær, til fine utskjæringer, og til å markere status i religiøse ritualer). Kategoriene i primitiv tenkning kommer oftest fra den verden som menneskene direkte erfarer med sansene (fysikkens lover kan ikke sanses på denne måten). Man "tenker med det man har for hånden", f.eks. brukes dyr som symbol på sosiale grupper og forholdet mellom disse. Det er viktig for Lévi-Strauss å understreke at de sansbare katogoriene i "primitiv" tenkning oftest er intimt kjent for folkene som bruker dem: når man sier at en mann tilhører bjørneklanen ligger det en enorm kunnskap om bjørnens utseende, liv og oppførsel bak dette utsagnet. En logikk bygd opp rundt slike kategorier blir derfor rikere enn moderne logikk i og med at hver kategori blir mye mer innholdsrik. Den blir imidlertid mindre nøyaktig og har mindre evne til å påvirke og endre verden, fordi den mangler spesialiserte redskaper.

Strukturalismen fikk etter hvert stor innflytelse på antropologien også utenfor Frankrike, men det også alltid vært mye skepsis mot den. Særlig individorienterte antropologer som Barth eller Geertz har vært kritiske til Lévi-Strauss’ sinnrike systemer, som de nok mener er alt for abstrakte og virkelighetsfjerne. Det tok ganske lang tid før strukturalismen fikk særlig gjennomslag blant britiske antropologer, selv om enkelte (som Leach) var tidlig ute med å se potensialet i teorien. Heller ikke senere er det noen som direkte har forsøkt å følge opp de vidløftige og elegante analysene som Lévi-Strauss selv har gjort, men etter hvert har hans tankegang fått en mer diffus og generell innflytelse. Et eksempel er arbeidet til Douglas (elev av Evans-Pritchard), en britisk symbolsk antropolog som har utforsket den symbolske betydning av tvetydige, "midt-i-mellom" tilstander, av fenomener som ikke lar seg klassifisere som "enten det ene eller det andre". Slike fenomener blir i følge Douglas ofte betraktet som enten hellige eller urene.

Fra 1950-tallet frem til 1980-tallet

Symbolantropologi og fortolkende antropologi (USA: 1960-)

Sentrale navn: Geertz (USA, 1960-), Turner (UK/USA, 1960-80)

Amerikansk symbolantropologi (vs. den britiske symbolantropologi som bl.a. Douglas sto for) utviklet seg utover på 60-tallet i forlengelse av bl.a. "kultur-og-personlighet" studiene til Benedict og Mead, peasantstudiene til Redfield, og Sapirs arbeid med etnolingvistikk. Det pågikk en til dels heftig debatt mellom disse forskerne og kulturøkologene / nyevolusjonistene på 60- og 70-tallet. Geertz og Turner kan stå for to hovedtrender i amerikansk symbolantropologi.

Turner hadde sin skolering fra England (han var opprinnelig Gluckmans elev, og har altså sine røtter i Manchesterskolen), og tok med seg en interesse for sosial organisasjon til USA. Han fokuserte på symboler særlig i forbindelse med ritualer. I en rekke innflytelsesrike arbeider om overgangsritualer (som markerer overganger f.eks. fra barn til voksen) viste han hvordan symboler kan virke til både å skape sosiale fellesskap og å endre dette fellesskap ved at refleksjon tvinger seg frem. Senere videreutviklet Turner disse interessene til en generell teori om symbolikk og mening, som på den ene side klart springer ut av tradisjonen fra Durkheim, men som på den andre siden peker fremover, og kom til å bli en viktig inspirasjonskilde for mange postmodernistiske antropologer på 1980-tallet.

Geertz hadde i utgangspunktet meget allsidige interesser, og jobbet bl.a. mye med peasantsamfunn (med vekt på økologisk tilpasning og økonomi), men hans måte å arbeide med disse spørsmålene skilte seg ganske skarpt fra de mere materialistisk orienterte forskerne omtalt ovenfor. Geertz var inspirert av bl.a. Weber og nærmet seg samfunnet fra individets synspunkt. Litt som hos Barth, er økologisk tilpasning eller økonomisk virksomhet produkter av hvordan enkeltmennesket forholder seg til verden omkring seg. Barth er imidlertid opptatt av det aktivt, handlende individ som forsøker å påvirke verden, mens Geertz er mer opptatt av individets forsøk på å forstå verden (sml. Weber: Verstehen). Geertz utviklet etter hvert en klart individorientert meningsteori (som står i sterk kontrast til f.eks. Lévi-Strauss). I tråd med Durkheims ide om kollektive representasjoner (som også spiller en rolle hos Lévi-Strauss - men han tolker dem på en helt annen måte!), tenkte Geertz seg at kultur besto av offentlige symboler, meningsbærende bilder, historier og hendelser som individet forholder seg til å forsøker å forstå. Geertz betoner betydningen av å se verden fra individets synspunkt, og å kartlegge det mylder av detaljrikdom som omgir individet og som det til enhver tid må forholde seg til. I og med at individet stadig tolker en omskiftelig verden er det alltid mulighet for at misforhold og konflikter kan oppstå mellom forståelsen av verden og verden slik den faktisk er. Slike misforhold kan føre til at kulturen endrer seg.

Geertz er blitt stående som frontfiguren i den såkalte "fortolkende antropologi" (interpretive anthropology), en retning som senere har fått stor innflytelse på amerikansk postmodernisme (se nedenfor). Fortolkende antropologi forsøker å se verden fra enkeltmenneskets synspunkt, og beskrive hele den kompleksitet av omstendigheter, hensyn, tanker og følelser som mennesket erfarer. Slik "tett beskrivelse" (thick description) prioriteres fremfor abstrakte og generelle teorier. I sin opptatthet av empirisk detaljrikdom knytter Geertz seg til en tradisjon i amerikansk antropologi som går tilbake til Boas.

>>> Les mer om amerikansk symbolantropologi i Ortners artikkel <<<

Individorientert analyse (og prosessanalyse) (UK, Norge: ca.1960-)

Sentrale navn: Bailey (UK, 1960-), Barth (Norge/UK, 1950-)

Utover på 50-tallet i England vokste det frem en sterk misnøye med strukturfunksjonalismens manglende evne til å si noe meningsfullt om endring, og mange yngre forskere begynte å se seg om etter teoretiske verktøy som kunne gjøre det mulig å komme videre med denne problemstillingen. Sentrale inspirasjonskilder var Firth (som hadde jobbet med slike problemer siden 30-tallet, med særlig fokus på økonomisk antropologi) og arbeidet til Manchesterskolen (som utsprang av behovet for å forstå moderniseringsprosesser i Afrika, og som bl.a. fokuserte på etnisitet). I USA skjedde en noe lignende utvikling, men her var de viktigste inspirasjonskildene symbolantropologien, slik den etter hvert ble utviklet av Geertz, og på den annen side Chicagoskolens arbeid med moderne og peasant samfunn, særlig de mikrososiologiske analysene til Goffman. Kybernetikk og spillteori ble også viktige inspirasjonskilder for mange: dels p.g.a. Batesons pionerarbeid på dette feltet, dels p.g.a. inspirasjon fra fag som biologisk økologi, sosialøkonomi og statsvitenskap, hvor slike modeller kom i bruk meget tidlig. Av de klassiske sosiologene er det nå ikke lenger Durkheim som er det store forbildet, men Weber.

Det utviklet seg etter hvert en bred vifte av teorier som beskjeftiget seg med endring på forskjellige måter, og som hadde det til felles at de i mindre grad var interessert i samfunnsstrukturen som helhet og i større grad fokuserte på hvordan enkeltindivider konkret taklet sin livssituasjon. I USA var Geertz’ arbeid et eksempel på en slik individorientert tilnærming. I Storbritannia var imidlertid fokus ikke så mye på individets forståelse av sin livssituasjon (som i Geertz’ "fortolkende antropologi"), som på hvordan individet (aktøren) ordnet seg praktisk i verden. De britiske teoriene fokuserte på det handlende individ mens de amerikanske teoriene fokuserte på det forstående (tenkende, tolkende, følende) individ.

En viktig forsker i denne gruppen (og i norsk sammenheng er han definitivt den viktigste) var den norske antropologen Barth. Barth hadde tatt opp i seg mange viktige tendenser i tiden: han hadde sin utdannelse dels fra England, dels fra USA (hvor Bateson og Goffman var viktige inspirasjonskilder), og hadde et nært forhold til begge tradisjonene (Barth var derimot i liten grad påvirket av fransk antropologi). Han hadde dessuten gjort feltarbeid i Midtøsten – en region preget av eldgamle statssamfunn, multietnisitet og endring. Barth åpner med to berømte studier av temaer som definitivt var "in" i tiden: økonomi og økologi (i Nomads of South Persia: 1961) og politisk konflikt (i Political Leadership among Swat Pathans: 1959). Også etnisitet ble tidlig et tema (se artiklen under Faghistorie, hvor han kobler etnisitet og økologi).

I 1966 utformet Barth programskriftet Models of Social Organization, hvor han gjør sin teoretiske tilnærming mer eksplisitt enn tidligere: hovedbudskapet er her at individer ikke er moralske og normstyrte (som hos Durkheim), men aktive strateger, som velger sine handlinger med henblikk på de praktiske begrensningene og mulighetene som omgir dem, og som forhandler seg frem til resultater i møte med andre strategiske aktører. Samfunnet (sosial form) er hos Barth ikke en normativ eller meningsfull struktur, men et aggregat av handlingstyper som statistisk sett er mer eller mindre sannsynlige i en gitt situasjon. Dette aggregatet har i sin tur feedback effekter på individets valgsituasjon (opportunitetssituasjon): både på de verdier individet forfølger, på begrensningene og mulighetene som omgir situasjonen, og på forhandlingssituasjonen mellom aktører.

Et av Barths mest innflytelsesrike arbeider er en artikkelsamling skrevet sammen med flere andre norske og utenlandske antropologer om etnisitet (Ethnic Groups and Boundaries: 1969; se kapitlet til Banks). Til tross for den amerikanske innflytelse må Barth i tiden frem til midten av 1970-tallet først og fremst regnes til den britiske tradisjonen: det er det handlende individ som står i fokus hos ham, ikke det fortolkende individ, som hos Geertz. Utover på 1970- og 80-tallet gjorde Barth feltarbeid på Ny Guinea, i Oman og på Bali. Hans interesser dreier seg nå etter hvert i mer "amerikansk" retning. Han blir opptatt av mening (i boka fra Ny Guinea) og av emosjoner (i boka fra Bali). Barths nyere arbeider skiller seg likevel sterkt fra Geertz’, da Barth fremdeles beholder sitt fokus på det aktive, velgende individet, selv når han er opptatt av individets kunnskap og ethos.

Økonomisk antropologi: formalisme og substantivisme (ca.1940-1970)

Sentrale navn: Firth (New-Zealand/UK, 1930-), Polanyi (Ungarn/UK/USA, 1944-1964)

På 1940-tallet ble det utviklet to konkurrerende tilnærminger til økonomisk antropologi: "formalisme" og "substantivisme", og debatten mellom disse to retningene fortsatte til langt ut på 1970-tallet. Formalistene (f.eks. Firth, Barth) hevdet at økonomisk liv kunne forståes utfra teoretiske tilnærminger hentet fra sosialøkonomien, mens substantivistene (f.eks. Sahlins, Bohannan) støttet seg til arbeidet til økonomiske historikere som Polanyi. Den viktigste forskjellen mellom de to retningene var at substantivistene mente at "økonomi", slik vi forstår ordet, bare finnes i kapitalistiske samfunn. Forskjellige typer samfunn har forskjellige typer økonomi, og sosialøkonomisk teori (som er utviklet til bruk i kapitalistiske samfunn) kan derfor ikke benyttes i studiet av f.eks. antikkens samfunn, stammesamfunn eller peasantsamfunn. For formalistene finnes det bare én økonomisk fornuft (rasjonalitet), og denne er den samme for kapitalistiske forretningsmenn i USA og for småjordbrukere i Sudan. For substantivistene utvikler forskjellige samfunn forskjellige økonomiske rasjonaliteter: særlig tre typer blir gjerne vektlagt – resiprositet, redistribusjon og markedsbytte (se Sahlins artikkel i Pensumdel 6.C). Substantivismen har mye felles med deler av peasant-antropologien og deler av nyevolusjonismen.

>>> Se Larsens artikkel i Pensumdel 6.C om formalisme/substantivisme-debatten. <<<

>>> Se Barth og Bohannan (Pensumdel 6.C) for eksempler på hhv. formalistisk og substantivistisk analyse. <<

Strukturmarxisme / Nymarxisme (Frankrike: ca.1960-1980)

Politisk økonomi (særlig USA: ca.1960-1980)

Sentrale navn: Godelier, Meillassoux (Franske, 1970-), Bloch (UK, 1970-)

På 1970-tallet, med den økende radikaliseringen av samfunnsdebatten, utviklet det seg i Frankrike en marxistisk inspirert antropologi, under ledelse av antropologer som Meillassoux og Godelier. De franske nymarxistene utviklet dels en kritikk av strukturalismen (Lévi-Strauss), dels en nytolkning av Marx’ teorier, og deres bidrag til faget var først og fremst teoretisk. Deres arbeid kan på den ene side sees som en videreføring av substantivistenes arbeid med å beskrive forskjellige økonomiske rasjonaliteter (men der subtantivistene særlig fokuserte på forskjeller i bytteform, var nymarxistene særlig opptatt av forskjellige produksjonsmåter. På den annen side jobbet nymarxistene mye med teorier om handling (praxis) og makt. Nymarxistene fremhevet (som f.eks. Barth) at menneskelig handling i høy grad er bestemt av de praktiske (særlig materielle) omstendighetene som omgir handlingen (f.eks. eiendomsrett til jord, tilgang på arbeidskraft, organiseringen av produksjonsforhold). Men i motsetning til f.eks. Barth ser marxistene omstendighetene som en systematisk struktur (heller enn som ad hoc "begrensninger og muligheter") som kan påvirke aktørens handlinger uten at aktøren selv er klar over det. Individets valgmuligheter sees følgelig som mye mindre enn hos f.eks. Barth eller Geertz. Mye mer er styrt av etablerte maktforhold. Nymarxistenes fokus på struktur gir deres perspektiv en viss likhet med strukturfunksjonalistenes. Men for nymarxistene er strukturen primært makt-messig og materiell, mens den hos strukturfunksjonalistene primært er moralsk. I spenningsfeltet mellom disse to tilnærmingene ligger mye av det mest interessante som skjedde i nymarxismen. Forskere som Godelier og kanskje i enda høyere grad Bloch (se hans artikkel i Pensumdel 6.C) forsøkte f.eks. å bryte ned det analytiske skillet mellom materialistiske og idealistiske forklaringsmåter, som bl.a. hadde skapt slik debatt i amerikansk antropologi. Slik fikk også nymarxistenes arbeid stor betydning for utviklingen av praksisteori (se nedenfor).

Parallelt med den franske nymarxismen, utviklet det seg (særlig i USA) en mindre teoretisk orientert form for marxistisk inspirert antropologi, ofte kalt politisk økonomi (se Ortners artikkel under Faghistorie). Denne hadde sine røtter bl.a. i peasant-antropologien og nyevolusjonismen, og la særlig vekt på å forstå sentrum-periferiforhold i det kapitalistiske verdenssamfunnet. Disse forskerne forsøkte bl.a. å forstå underutviklingsprosesser, og arbeidet med å bygge bro mellom makro-forhold (særlig maktforhold, på globalt, regionalt eller nasjonalt plan) og mikro-forhold (lokale forhold av den type som feltarbeid er særlig egnet til å fange opp). (se også ovenfor)

Feministisk antropologi, kjønn (ca.1970-)

Sentrale navn: Golde, Rosaldo, Ortner, Weiner (USA, 1970-), Strathern (UK, 1980-)

Parallelt med den marxistiske kritikken av tradisjonell antropologi utviklet det seg en feministisk orientert kritikk. Denne sto særlig sterkt i USA, hvor den i utgangspunktet var knyttet til metodedebatten: Goldes Women in the Field (1970) er f.eks. en samling artikler om feltarbeid utført av kvinner, hvor det legges særlig vekt på hvordan feltarbeiderens kjønn påvirker datainnsamlingen. I 1974 var Rosaldo med på å redigere den mer teoretisk orienterte samlingen Women, Culture and Society, hvor en rekke kvinnelige forskere tok utgangspunkt i et antagelse om at kvinner overalt i verden er underordnet menn, og forsøkte å forklare dette fenomenet ut fra sosiologiske heller enn biologiske mekanismer. Utover på 1980-tallet ble en rekke detaljerte empiriske studier av kjønnsforhold i forskjellige samfunn ferdigstilt (Weiners monografi om trobrianderne er et eksempel på dette). Det fremgikk av disse at variasjonene i kjønnsforhold var meget store krysskulturelt, og at det derfor kanskje hadde begrenset mening å si at kvinners posisjon er "universelt underordnet". Etter hvert er man på den ene siden blitt opptatt av å dokumentere empirisk hvordan forholdene mellom kjønnene er i forskjellige samfunn heller enn å diskutere kvinnenes stilling isolert sett (feministisk eller "kvinneantropologi" er gradvis blitt til "kjønnsantropologi"). På den annen side er man blitt opptatt av å vise mer teoretisk hvordan kjønn virker inn på nesten alle aspekter ved samfunn og kultur: hvordan alt mennesker gjør er kjønnet. Stratherns monografi The Gender of the Gift (1988) er et viktig eksempel på et slikt arbeid.

>>> Se artikkelen til Melhuus, Rudie og Solheim om kjønn og antropologi. <<<

Praksisteori (ca.1980-)

Sentrale navn: Bourdieu (Fransk, 1970-)

"Praksisteori" brukes av Ortner (se artikkelen hennes under Faghistorie) som en samlebetegnelse på en faglig trend som hadde sitt utspring i Frankrike, i arbeidet til bl.a. filosofen Althusser, historiefilosofen Foucault og sosiologen og antropologen Bourdieu. Disse forskerne hadde til felles et forsøk på å forene de teoretiske tradisjonene fra Durkheim (via Lévi-Strauss), Marx (i nymarxistisk fortolkning) og Weber. Dette ville ideelt sett gi en teori som fokuserte med like stor tyngde på mening og makt, på helhetlige strukturer og individuelle aktørers strategier. Bourdieu og Foucault fokuserte på komplekse problemstillinger som: "Hvordan preges vi i kropp og sinn av å leve under makten?" "Hvordan yter vi (bevisst og ubevisst) motstand mot makten?" "Hvordan preges økosystemet vi lever i av makt?" "Hvordan forvandler vi makt og undertrykkelse til skjønnhet og mening?" Lignende teoretiske spørsmål ble drøftet i USA og England, bl.a. av den britiske sosiologen Giddens. Giddens hadde som Bourdieu sin bakgrunn i nymarxismen, og jobbet med mange av de samme problemstillingene, men uten den sterke strukturalistiske innflytelsen som vi finner hos Bourdieu. Beslektet arbeid ble også gjort av feministiske antropologer som Rosaldo, som gjorde pionerarbeid på forholdet mellom språk, emosjoner og kropp: her igjen er det individet som kroppslig-biologisk vesen som står i fokus, heller enn individet som abstrakt "status", "identitet" eller "aktør". Vi ser lignende tendenser hos kulturøkologer som Sahlins (etter 1970) og Rappaport, som søker å binde bro mellom biologi og mening.

Praksisteori kan ikke egentlig kalles en teoretisk skole, men representerer heller en mer eller mindre uttalt tendens i faget til å fokusere på makt, kropp og mening som aspekter ved sosialt liv. Denne tendensen slår inn i mainstream britisk og amerikansk antropologi fra slutten av 1970-åra, og representerer en viktig innflytelse i nesten all moderne antropologi.

Postmodernisme (ca.1980-)

Sentrale navn: Clifford, Marcus, Fischer (USA, 1986-)

"Postmodernisme" er betegnelsen på en retning innen fransk filosofi og humaniora som ble utformet i opposisjon til både strukturalisme og nymarxisme, og som forbindes med filosofer som Lyotard og Baudrillard (begge ca.1980-). Postmodernismens røtter går imidlertid lenger tilbake, og assosieres ofte med språkfilosofer som Wittgenstein (tysk) og Derrida (fransk). Postmodernistene tok utgangspunkt i en kritikk av vestlig (modernisme), og hevdet at denne kulturen fremhever et "heroisk" bilde av verden. Vi tror på store fortellinger (eng.: grand narratives), som f.eks. frihet, fremskritt, kjærlighet, karriære, vitenskap. Disse har det felles at de postulerer at det finnes En Løsning på livets og samfunnets problemer, at det f.eks. går an å finne ut og beskrive "den objektive sannheten" om en annen kultur.

Antropologi og postmodernisme hadde mye til felles: antropologene hadde lenge kritisert vestlig kultur på noenlunde samme måte som postmodernistene, og det stadig tilbakevendende problemet med kulturoversettelse (se Larsens artikkel i Pensumdel 3) hadde gitt de fleste antropologer en inngrodd skepsis til "absolutte sannheter". Likevel er det klart at de fleste antropologer hadde tro på at det fantes virkelige kulturer der ute, som det var mulig å oppnå gyldig kunnskap om (i sin ekstreme form benekter postmodernismen begge deler: alt vi ser når vi møter en annen kultur er et speilbilde av oss selv). Forskere som f.eks. Radcliffe-Brown eller Barth var dessuten sterkt overbevist om at antropologien var en "virkelig vitenskap" som gjorde det mulig å forstå andre samfunn "på deres egne premisser".

Postmodernismen slo særlig sterkt ut i amerikansk antropologi, hvor innflytelsen fra Geertz’ fortolkende antropologi var sterk: Geertz var nok den av de "gamle antropologene" som hadde lettest for å godta postmodernismens premisser. Han var kritisk til både strukturfunksjonalisme, strukturalisme, marxisme og matematisk inspirert modelltenkning som f.eks. Barth jobbet med. Han hadde lenge talt for at man skulle søke å forstå samfunnet fra enkeltmenneskets synspunkt, heller enn som et helhetlig, logisk system. Utover på 1980-tallet jobbet mange unge Geertz-inspirerte amerikanske antropologer med "postmodernistiske" problemstillinger. Disse var bl.a. opptatt av at antropologiske analyser selv hadde en "heroisk" form, de uttrykte en grand narrative om hvordan VI tilegner oss forståelse av DEM; og det ble gjort en rekke forsøk på å utvikle nye fortellerstiler, som i mindre grad eksotifiserte og reifiserte DEM som "radikalt forskjellige" fra OSS, og som uttrykte kritikk av antropologens egne kulturelle forutinntattheter. Både i USA og andre steder var også feministiske antropologer tidlig ute med å stille postmodernistiske spørsmål (se artikkelen til Melhuus, Rudie og Solheim).

Selv om postmodernismen startet som en relativt klart definert teoretisk retning, med utgangspunkt i Frankrike og USA, har den senere utviklet seg til en mer generell tendens i faget, på linje med praksisteori, og de fleste antropologer er i dag i større eller mindre grad påvirket av postmodernismen. Særlig viktig i denne forbindelse er at postmodernistene og feministene har stimulert til tenkning omkring refleksivitet: forholdet mellom det (presumptivt "aktive" og kanskje "mannlige"?) forskersubjekt og det ("passive") objekt for forskningen. Refleksivitet er et generelt problem i alle stadier av kunnskapsproduksjonen: på feltarbeid (forholdet mellom antropolog og informant), under analyse (forholdet mellom forskerens person og teorivalg), og i formidlingen av forskningsresultatet (forholdet mellom tekstens forfatter og dem som teksten handler om). På hvert av disse stadiene sår postmodernistene tvil om vår evne til å fungere som objektive, uhildede observatører, og vektlegger at vår forskning forutsetter aktiv deltagelse i andre menneskers liv. Dette kan på den ene side føre til en nesten lammende faglig usikkerhet (har vi egentlig rett til å si noe som helst?), mens det på den annen side kan føre til en mer selvkritisk og åpen faglighet.

>>> Se kapittelet til Marcus og Fischer under Faghistorie. <<<

Globalisering (ca.1980-)

En tredje "tendens i tiden" ved siden av praksisteori og postmodernisme har vært en voksende interesse for forholdet mellom globale prosesser (media, nasjonsbygning, verdensmarkedet etc.) og lokal kultur (minoriteter, migranter, subkulturer etc.). Globalisering må i hovedsak kalles en empirisk heller enn en teoretisk orientering, selv om det er lett å se at den har sine røtter i tidligere teoretiske retninger som f.eks. substantivistisk økonomisk antropologi, marxistisk politisk økonomi, peasantstudier og studier av etnisitet. To eksempler på aktuelle problemstillinger som taes opp er (1) nasjonalisme og nasjonsbygning (deriblant nasjonalstatens forhold til etniske minoriteter), og (2) analyser av lokalt konsum av globale varer og tjenester (se Kopytoffs artikkel i Pensumdel 6.C). Det første eksemplet fokuserer på hvordan lokalsamfunn knyttes sammen til større enheter; det andre på hvordan lokalsamfunn tar opp i seg elementer av den globale samfunnsorden og forvandler disse til noe som gir mening lokalt.